To kill a Mockingbird – Harper Lee

Hei bloggen!

Sommeren skrider fremover og gramatikkunnskapene mine får kjørt seg! Man kan si mye pent om amerikanerne, men en ting er virkelig et problem; måten de snakker på i sørstatene, spesielt når man skal lese det i en bok. Denne boken er kanskje litt spesiell på den måten.

Jem og Scout er søsken, faren deres, Atticus, er advokat, moren deres er død og de bor i Maycomb. De har en stor fordel; de er hvite. Maycomb County er rystet av en voldtektssak og faren til Jem og Scout har fått saken. En svart mann er anklagd for å ha voldtatt en hvit jente. Scout og Jem forstår ikke så mye av saken, men de vet at naboene hvisker og barn snakker bak ryggen deres. Om sommerene er ting annerledes, da kommer Dill på besøk og bor i huset ved siden av. Sammen prøver de å få Mr. Radley ut av huset sitt, han har aldri satt sin fot utenfor døren sin så lenge noen av barna har levd. Når de ikke prøver å få Mr. Radley ut av huset sitt driver de med andre ting, som å skyte på bluejays, men faren deres har gitt dem en klar beskjed: Shoot all the bluejays you want, if you can hit ’em, but remember it’s a sin to kill a mockingbird. 

Det er ikke rart dette er en favoritt å lese i engelsktimene i USA. Jeg tror nesten alle vennene mine der borte har lest denne på et eller annet tidspunkt i skolesammenheng. Er det rart sier nå bare jeg? Det ligger så mye mellom linjene som man ikke fanger opp. Gjennom boken kan beskjeden fra Atticus tolkes på forskjellige måter. Den kan kobles sammen med rettsaken mot Tom Robinson eller det kan kobles sammen Mr. Radley som er et utkast i samfunnet. Det kan sikkert kobles sammen i flere sammenhenger og, men de har unnsluppet min årvåkenhet. Boken viser ganske klart hvordan samfunnet artet seg på 1930-tallets landlige USA. Det er en klar forskjell mellom familier som har en god bakgrunn, folk som lever litt spesielle liv og svarte. Jeg bruker ordet svarte siden jeg ikke liker ordet neger. Det er det ordet de bruker i boken. Jeg må si at samfunnet er ganske urettferdig i favør de svarte. Folk tenkte  så smålig om dem, fordi de hadde en annen hudfarge. Heldigvis så er dagens samfunn ikke i nærheten like rasistisk som det var den gang, men vi ser jo fortsatt rasisme i samfunnet vårt. Boken viser også klart hvordan folk snakket bak ryggen på de som hjalp de svarte. Atticus blir utsatt for mye baksnakking selv om landsbyen vet at han er en ordentlig mann. Jem og Scout får også sin porsjon fra barn som har hørt ting fra foreldrene sine. Folk snakker som regel uten at de har alle fakta på bordet. Bank, bank, jeg er dessverre ofte en av dem. The emptiest mind often speaks the loudest er det et uttrykk som sier, og det gjaldt den gangen og det gjelder også i dag!

Jeg skjønte veldig lite av boken da jeg begynte å lese den. Jeg syns den brukte veldig lang tid på å komme i gang. Starten ga ikke mening i forhold til hva som står på baksiden av boken, men det ga mening etterhvert. Jeg tenkte mens jeg leste at det kanskje var slik skrivestilen var på den tiden, boken kom tross alt i 1960. Når boken først kommer i gang så er den kjempe spennende. Detaljene fra dagliglivet er veldig detaljerte så det er litt morsomt å lese for meg som er født i det 21. århundre. Talen som Atticus holder under rettsaken må være en av de beste talene jeg har lest tror jeg. Jeg kan veldig lite om juss og rettssystem, men den talen var helt fantastisk! Teknikken han bruker under rettsaken er også veldig god i forhold til det å sette forskjellige ting i perspektiv. Man får litt lyst til å bli advokat eller detektiv når man leser om sånne episoder, men jeg hadde ikke egnet meg som advokat. Jeg er for konfliksky til det….

Atticus mener at han blant annet er en dårlig forelder, men jeg er ikke helt enig med ham i det. Det er mange måter å være å være en dårlig forelder på. Oppdragelsesstilen til Atticus var kanskje litt uvanlig på den tiden, men jeg syns ikke Jem og Scout fremstår som uoppdragne drittunger i boken. Det er også sånn man kan legge merke til igjennom boken. Dette blir gjemt litt mellom linjene, men når man først blir oppmerksom på det så er det ganske interessant å følge med, syns nå jeg.

Alt i alt så ble inntrykket av boken veldig bra. Det er ikke helt min favorittsjanger, men det er viktig å gå utenfor de sjangrene og til tider.

Utgitt: 1960

Sjanger: Roman

Tema: Apartheid, juss, fiksjon

– The Book Reader

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s