Fange – og fri – Helge Norseth

Hei bloggen!

Jeg tror jeg har en slags dille for tiden. Det meste jeg leser, ser og hører på har med 2. verdenskrig å gjøre. Disse kommer og går med jevne mellomrom og det er egentlig ikke så dumt å utnytte dem når de kommer. Det er lite vits å lese faglitteratur hvis du bare kjeder deg igjennom.

Det tok 50 år før Helge Norseth valgte å snakke. Han var fange i Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirsystem som politisk fange i ett tusen ett hundre og femten dager. Han var 16 da han ble tatt og skulle fylle 19 det året han kom hjem. Han var innom Grini, Sachsenhausen, Natzweiler, Dachau, Neuengamme og diverse andre steder i Tyskland. Arbeid, dag ut og dag inn. Veien var lang, men troen beholdt han med seg hele veien gjennom elendigheten. Mange kamerater døde på veien, og altfor få kom hjem igjen da freden inntraff. Selv var han en av de heldige som klarte seg gjennom helvette. Dette er Helge Norseth’s historie om livet som fange i konsentrasjonsleirene. 

Dette er en litt spesiell bok. Jeg har aldri lest en bok fra Holocaust som bringer så mye av kristendommen med seg. Misforstå meg rett, jeg forstår at folk i enkelte situasjoner i livet trenger noe større enn seg selv å sette sin lit til, og kanskje spesielt i en sånn situasjon som Norseth var i, men jeg klarer ikke å sette meg inn i det. Personlig tror jeg ikke på noe, så for min del blir det veldig rart å lese disse bønnene til Gud og Jesus i boken. Likevel så har jeg full forståelse for det, siden vi mennesker er forskjellige, kommer fra forskjellige steder og er oppdratt forskjellig, og det syns jeg er veldig bra. Det som er veldig bra med at Norseth fremhever troen sin er at det gir et bilde av hvor sentralt, og hvor livsviktig, religion kan være i enkelte situasjoner. Mange hevder at det er nettopp reilgionen som holder dem fra å miste vettet i mange situasjoner. Han refererer blant annet til Kristian Ottesen som jeg har lest litt av (Liv og død og Natt og tåke) og han snakker ikke så mye om sin tro. Jeg går ut ifra at forfatterne velger å ha litt forskjellige fokus, og det er jo kurant. Fokuset i boken er også veldig personlig sammen med religiøst. Vi får et veldig godt innblikk i den unge Norseth’s hode og hva han gjennomgår for å overleve.

En stor fordel med boken er at den er veldig lettlest. Norseth sier selv at den ikke er veldig kronologisk skrevet, men jeg fikk ikke inntrykk av noe annet. Jeg syns det var veldig ordentlig og enkelt å lese. Det hjelper veldig i sånne sammenhenger. Jeg har lest bøker fra krigen der forfatteren hopper rundt som en sinnsforvirret frosk i handlingen og det er ufattelig slitsomt. Da kobler hodet mitt liksom helt ut hele historien. Skriftstørrelsen i boken er perfekt og kapittlene eller avsnittene er ikke for lange. Jeg syns også det var en fordel å ha lest de bøkene jeg har lest av Ottesen. Det var ikke et must, men jeg kjente det hjalp litt på handlingsforløpet i forhold til detaljer. Ottesen og Norseth traff hverandre i Sachsenhausen og der ble de en del av den norske gruppen som holdt sammen.

Utigtt: 2004

Sjanger: Biografi

Tema: Holocaust, 2. verdenskrig, religion

– The Book Reader

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s